Borges’ utsøkt ironiske guddom sørget også for å la denne blinde bibliotekaren se inn i framtiden – vår samtid – med større treffsikkerhet enn noen Science Fiction-forfatter har kunnet skryte av, med et mulig unntak for hans disippel, Phillip K. Dick. Vi lever i dag som blinde bibliotekarer – en hel verden ligger for våre føtter, med menneskehetens kollektive viten et museklikk unna. De fleste av oss later til å betrakte dette privilegium som en invitasjon til å overvåke Britney Spears’ intimsoner, det være seg kjønnshår eller skikkethet som mor.

Filmene som har innfunnet seg under denne paraplyen må dermed anses som en ærbødig hyllest til den blinde bibliotekaren i Buenos Aires – ledsaget av et ydmykt håp om at deres kollektive dårskap og ironier finner nåde hos ham. All den tid disse filmenes protagonister stadig mister grepet om sin framdrift, sin hensikt, og sin egen identitet, faller det naturlig å låne tittelen til Borges’ mest kjente novellesamling, Labyrinter, og be om tilgivelse for at den eventuelt ikke blir levert tilbake i tide.