Locarno

Den viktigste faktoren ved Locarnos suksess i denne sammenhengen er utvilsomt at den neste år arrangeres for 60. gang. Når man utvikler et
konsept, bygger sten for sten, og jobber systematisk, har man etter 60 et helt anstendig byggverk. Så dette er en fin festival å reise til for å bli
inspirert ­ og for se hvordan du kan gjøre festivalen din viktig for byen din, og få den til og synes i bybildet. Akkurat på dette feltet er det få
som kan hevde seg med Locarno ­ de har valgt leoparden som logo, og så lenge festivalen pågår, er hele byen preget av leopardmønster, fra butikkvinduer
til trykksaker. Leoparden har vært i Locarno så lenge jeg kan huske, og fungerer som et strålende bevis på at det lønner seg å holde seg til
grunnkonseptet sitt ­ utvikle det man har, og stole på at det skal bli bra. Å ankomme en filmfestival for første gang er alltid litt desorienterende,
uansett hvor mange andre festivaler man har vært på, og selv om de alle til en viss grad er bygget over den samme lesten. Det er alltid lokale
forskjeller ­ hvordan akkrediteringskortet fungerer, hva det gir adgang til, hvilke forestillinger du må hente ut billetter til, hvorvidt det er
forestillinger utenfor det som står oppført i lommeprogrammet, hvordan man holdes oppdatert og informert, etc. Og her er Locarno som de fleste andre
festivaler ­ alt kan bli bedre.

De nest største europeiske festivalene, de som har seriøse ambisjoner, har alltid et eksklusivt konkurranseprogram med internasjonale verdenspremierer, og i likhet med alle andre festivaler med en så ambisiøs terskel, sliter man med at innholdet ikke er bedre enn det må være. De beste filmene her finner man gjerne i sideprogrammene i Cannes, Berlin og Venezia. Noen av høydepunkene vi forhåpentligvis kan vise under
Kosmorama til våren var ikke i konkurranseprogrammet. Deriblandt den sveitsiske Hardcore Chambermusic, som jo passer som hånd i hanske for
Kosmoramas utvidete musikksatsing. Kanskje klarer vi også og få oppover de tre herrene dokumentarfilmen handler om - en konsert med disse på det nye
Dokkhuset ville blitt en opplevelse utenom det vanlige. Jeg snublet over dem ­ vel, borti dem - en fuktig kveld etter siste filmvisning, og de var mer
enn høflig interesserte i å spille i Norge; de har faktisk aldri spilt i Skandinavia før. Her anes potensialet for en helaften.

Man snubler gjerne over mye rart om man er våken på festival. En virkelig sen nattetime på søken etter en taxi for å komme meg hjem, kom jeg i prat
med en ung kar som skulle akkurat dit jeg skulle. Da tar man taxi sammen. Han var filmregissør og hadde sin debutfilm i kortfilmprogrammet. Han var
fra Bosnia og filmen handlet om krigen. Jeg fortalte om empatiserien min, og om Kosmorama og Minimalen. Han hadde en DVD i veska si som jeg fikk byttet
mot visittkortet mitt. Han kastet et blikk på det, gjorde store øyne, og utbrøt: "Trondheim ­ ROSENBORG!" I en liten sveitsisk by klokken halv fire
om morgenen hadde jeg snublet over en vassekte RBK-fan fra Bosnia. Verden er liten. Og finurlig. Siden har jeg fått sett filmen hans ­ den er god ­ og
håper at vår nye kompis kan komme til Trondheim med den, så skal jeg ta ham med på Lerkendal. Husk navnet Elmir Jukic ­ han kan bli den nye Kusturica!