Los Angeles, som i verdens øyne er den definitive filmbyen, har faktisk ingen definitiv filmfestival. Isteden kniver en liten håndfull mindre arrangementer om et publikum som allerede er påtagelig mindre interessert i film som kunstform enn film som industri. En annen utfordring er byens notoriske geografi – der andre land sliter med at hver bidige by skal ha sin egen filmfestival, sliter L.A. med at hver bidige bydel skal ha en.
Los Angeles Film Festival er en av de større fiskene i denne dammen. (American Film Institute Film Festival er en annen, Silver Lake Film Festival er den kuleste – slik seg hør og bør den kuleste bydelen i L.A. for tiden..) LAFF gikk av stabelen i slutten av juni, og kunne skilte med et program sånn midt på treet omtrent. En håndfull høydepunkter fra Sundance, noen av the usual suspects fra det globale festival-sirkuset, og en og annen glam premiere - siden vi nå er i Hollywood, liksom. I år startet det hele med The Devil Wears Prada som jeg sikkert får slumret meg gjennom på et fly før eller senere.
LAFF har nå flyttet fra Hollywood til Westwood, den ’lille’ landsbyen som betjener UCLAs nesten 40 000 studenter. Det er litt kulere enn Moholt, for å si det slik, og det er jo hyggelig å notere seg at Kosmorama ikke er den eneste filmfestivalen i verden som legger an på studenter. Riktignok har LAFF noen fordeler her - vi snakker om California i juni, og en studentby full av kinoer, uterestauranter og 10 000 lettkledde studiner. Slikt skaper miljø.
Noen følger bedre med i timen enn andre. Undertegnede tilhører de andre, i stor nok grad til at jeg var godt involvert i den tsjekkiske Something Like Happiness før det demret for meg at vi faktisk hadde vist den allerede, og at den dermed er lite aktuell for neste års program. LAFF-programmet, iallefall hva spillefilm angår, bestod faktisk i stor grad av ting man har sett før på andre festivaler, eller filmer man ikke har fått sett på andre festivaler. Den amerikanske indie-filmen Old Joy har gått runden en stund, uten at jeg skal påstå at jeg ser noen grunn til det. Den handler om to gamle venner som drar på campingtur, og finner ut at de egentlig ikke har noe til felles lenger. Skal man lage film om kjedelige mennesker, skal man helst hete Bernardo Berolucci. Og selv han ville styrt langt utenom en Picnic med Potheads der ingenting skjer. Vil jeg studere den moderne amerikanske mannens tiltagende impotens og infantile fascinasjon med sin egen navle, kan jeg se den siste filmen til Adam Sandler.
LAFFS dokumentar-program var langt sterkere. Inheritance er en fascinerende vri på det klassiske tyske spørsmålet ”hva gjorde du under krigen, pappa?” Monika Hertwig fant ut at pappaen hennes var Amon Goeth, som mange vil huske som Ralph Fiennes i Schindler’s List. Deliver Us From Evil tar for seg en av værstingene blandt Pavens lille hær av pedofile pederaster og sodomitter innenfor det katolske presteskapet, og nøyer seg ikke med den sedvanlige forargende avdekkingen av korrupsjon og cover-ups, men gir faktisk Pateren en sjanse til å forklare seg. Og det gjør han.
Men tilsynelatende finner man alltid iallefall én film som skiller seg fra feltet på en gitt filmfestival. I dette tilfellet var det det fransk-georgianske Tzameti, en stilsikker svart-hvitt neo-noir som er debutarbeidet til en 26 år gammel georgianer. Glatt blandt de beste debutfilmene jeg har sett dette århundret, og filmen som pr idag står øverst på min ønskeliste til Kosmorama 2007.
Sindre Kartvedt
